Det er "driten" med fibromyalgi, og så får man tungsinn og har lyst å stikke fra alt. Sykdommen gjør ofte slik med oss at vi avviser de rundt oss og ikke ser det positive i tingene. Det er vel de "små grå"som er så fokusert på smerten kroppen vår utsettes for at vi VIL ikke ta imot positivitet. Vi innser ikke at vi faktisk har noen rundt oss som vil at vi skal ha det bra og bare vil være snill og god, og prøve å hjelpe.
Jeg føler meg av og til som et "troll"og blir kvass og avvisende, og kjenner jeg spenner kroppen ubevisst. Da får jeg mer smerte og så blir jeg sint! Sint på kroppen min, og meg selv, for det er ikke sånt liv jeg vil ha!
Jeg vil være slik jeg var før jeg. Være glad og positiv, vitse og le mye, ha mye besøk og stelle istand til selskapeligheter, innrede og dekorere i hjemmet mitt og mye mye mer...... Nå blir jeg stoppet! Eller hindret, av en helv...... smertetilstand, og da blir jeg lei, lei, lei.......... Får lyst å reise laaaaangt vekk, men vet at det ikke løser noen problemer.
Føler at familie, og andre holder seg unna fordi jeg er sånn. Men, tror også det kommer av at mange vet for lite om fibromyalgi, eller vet hva det egentlig er. Les om det på http://www.fibromyalgi.no/
Det er ikke ment å være noe unnskyldning og det er kun jeg som må prøve å forandre på ting. Men det er ikke lett - når man har omtrent daglige smerter og bare har lyst å bli under dyna!
Etter å ha jobbet så mange år i helsevesenet, som jeg gjorde før så har man da lært litt! Selv brukte jeg å sette meg inn i ting, sykdommer o.a når jeg fikk vite om pasienter/venner som var syk. For å prøve å få litt forståelsen av ting..
Ja, ja.....det var dagens "klagemur" - men av og til bare må ting ut! Så nå får man prøve å gjøre noe i det flotte været vi har i dag også....
Jeg vet at de med sykdommen kan ha slike dager. Har en mor som har det. Har du en tung dag helper det å prate om det. Bra at du har mot til å sette ord på en tilstand som mange gruer seg for å prate om. Å være lei seg, er ikke noe vi er så flink å si vi er. Mange velger å smile, selv om de føler at verden raser rundt dem. Jeg liker heller de som har mot til å si at de ikke har det så bra i dag.
SvarSlettSå får venner og familie forholde seg til dette. Du vet at venner er de som blir når andre går.
Nemlig!
Takk for det Anne.
SvarSlettJa, jeg vet heldigvis hvem som er mine virkelige venner.
Føler du skriver om meg her! :/ Blir så lei av å ha det slik, har mest lyst til å legga meg under dyna og ikkje stå opp somme dagar.. :(
SvarSlettJa, det er slitsomt i lengden Inger Lise og nå er jeg snart inne i mitt 6 år med denne sykdommen, ogføler meg så fryktelig sliten mange ganger. Vil så gjerne være som før, og å hjelpe med ting, arbeide osv., men så klarer men ikke. Noe av det verste er at vi har en såkalt skjult sykdom så hvis man er positiv, ler og spøker eller går ut en gang iblant så møter man kommentarer som: "Er ikke du syk da?"eller du hører igjen, via andre om at du lever på trygd men ser ikke syk ut, ho må vel klare å jobbe osv. osv,....Jo, takk! har vært der mange ganger - og da kunne det vært fristende å bare ligge.... MEN, uansett hvor slitsomt det er så gir jeg ikke opp så lett!
SvarSlett