Savn.......

I dag er det 3 måneder siden jeg måtte ta det tunge valget om å avlive min elskede hund, og turkamerat, gjennom 9,5 år. Det er rart hvor lenge sorgen sitter i, og jeg gråter fortsatt når jeg går de stedene vi brukte å gå sammen. For det er ikke til å unngå at jeg går de samme rutene.
Det å tillate seg å gråte er bare bra for det er viktig å få ut sorg og savn istedenfor å stenge det inne, og føle den vonde klumpen i kroppen. Vi blir knyttet til, og glade i, de dyra vi skaffer oss også. Det er ikke dyra som velger oss, men vi som velger å anskaffe oss dem. Så da må vi behandle dem deretter, og for de fleste mennesker er de som et familiemedlem i mange år. Derfor er det alltid vondt når dyra våre blir syke, gamle e.l. og vi må gjøre det tunge valget og la de slippe å lide - noe vi ikke kan gjøre når det er menneskene vi er glade i som blir for syke, gamle eller annet.........

Min kjære Garry(langhåret schæfer)som elsket snøen.

Men så har vi jo katt også da, og han er jo blitt "enebarn" nå da når Garry er borte. Til å begynne med gikk han rundt og leitet etter Garry, men han skjønte nok etterhvert at han ikke var her lengre. Katter er i grunn rare, men ganske kloke. Han skal være mye sammen med meg, og skal kose eller bare "forfølger" meg over alt inne. Han sitter nedfor kjøkkenbordet når vi spiser og venter til han kan få noe(Garry fikk alltid rester etter middagen). En morgen var han så tøff at han kom og satte seg i ene kjøkkenstolen ved kjøkkenbordet!

"Mmmmmm.........makrell i tomat altså - DET er godt det!"

Simba har også begynt å legge seg på de merkligste plasser, og her om dagen kunne jeg ikke finne ham på de vanlige soveplassene hans. Gjett hvor han var da? Oppi en koffert......

"Jeg vil også bli med på tur"

Ja, ja..... de er rare de dyra. Men du verden for en personlighet de har, og hvor glade man blir i de!